The Assignment

Found this here, and i liked it so much i had to share it with you!

☼ Letting the light in ☼

Hoping that my energy increases with the sunshine!

ᐝᐝᐝ☉ The time is now! ☉ᐝᐝᐝ

Time goes by so fast these days that it's hard to hold on! Seeing my sons grow into two wonderful men. I'm trying to enjoy the moment instead of wallowing in sadness because they are not kids anymore. Kids actually eventually do grow up...! It's true! Wow, guess I thought they were always gonna be my babies... (In a way they always will be :)) Still I must say, it's so fascinating to see what kind of people they are becoming. I'm pretty satisfied of the job we've done so far. They are great young men! 

Still playing around with kaleidoscopic images...fun! Falk in the middle of this one, a few years ago.

Friheten

Så langt tilbake jeg kan huske har bevisstheten min vært ekspanderende. Jeg har lyttet, sett og undret meg over livet og tilværelsen. Mange ting har jeg tatt som en selvfølge, men flere ting har jeg stilt spørsmålstegn til selvfølgen av. Jeg er oppdratt til å danne meg egne formeninger om hva som er viktig og riktig, og ikke bare adoptere andres syn. Jeg er ikke redd for å stå imot, men heller ikke redd for å gå med.

Jeg har et åpent forhold til hva som er mulig og ikke, og vurderer ting utifra egen erfaring. Jeg har kommunisert med mennesker som er døde leeeenge før åndenes makt eksisterte og opplevd mange saker som er "umulige". Slike ting har alltid vært en naturlig selvfølge i livet mitt. 

I løpet av det siste halve året har disse aspektene gjort seg mer og mer påtrengende. De vil opp og frem og vil bli en mye større del av hverdagen min. Så jeg har sagt ja, at det er greit. Det vil jeg óg. Men i hvilken form? Jeg tenkte jeg kunne tilby kanalisering/budskap fra døde slekt og venner. Ikke ville jeg stresse frem noe, men vente til det naturlig kom frem en løsning på hvordan. Etterhvert ville tilfeldighetene ha det til at jeg skulle støte på Reconnective Healing. Det er en fantastisk form for healing som jobber med hele mennesket og ikke bare spesifikke lidelser. Og hvilke resultater! Allerede har mye skjedd med de jeg har jobbet med- og meg. Dette er så givende og spennende at jeg mangler ord. Når jeg jobber med dette føler jeg meg inspirert og glad og fredfylt på samme tid. Det er fantastisk! 

Dette er en så viktig del av livet mitt at jeg følte jeg måtte dele det her. 

Men, ikke tro at jeg er en slags fanatisk new age berte, for det har jeg aldri vært! New age er for meg like mye religion som noe annen. Alt som kategoriseres og settes i bås og der mennesker blir plassert i et hierarki er en slags religion. Åhh, tror du ikke på reinkarnasjon?!!! Hæ, har du ikke lest bok ditt og bok datt??!!! Hvor er friheten? Æsj, folk får gjøre som de vil for meg altså. Jeg gidder bare ikke bli fanget i et mønster som gjør at ikke jeg kan være fri.

Jeg tror på friheten jeg! Og kjærligheten og gleden. Det trenger ikke være så forbanna komplisert :)

hyllest til min søster

Samme hvor vi går
samme hvor vi står
jeg holder din hånd
og du holder min
for det er det evige bånd
som er vevd av gull
vi flyter sammen
og flyr over fjell
over vann
og dykker inn i de dypeste skoger
og klatrer de villeste fjell
min styrke er din
din styrke er min

Gratulerer med dagen varmen i sola og månen er ditt skinn.....

årets første sommerdag

var fylt med:
regn
vind
allergisk sønn
knekkebrød med laks
jobb på make up store
buss
squash, maiskolber, skinke
søvn,
hekleprosjekt
turn
lege
visne roser i vase

foreløbig

◁▹◄◈ let the sunshine in ◁▹◄◈

Weeeeheee, det er sommertid og sola strømmer inn. Det har snødd, men jeg er likegyldig, for den kommer til å forsvinne. Snart!

things that are the way they are

Rar. Ja, jeg er rar. Hopper fra det ene til det andre. Fordyper meg uendelig langt. Trekker meg unna og holder meg i kjernen. En svever i takt. Som kjenner sterkt og tydelig hva som er. He he, jeg sa jo at jeg er rar. Og stolt av det. Tror jeg har blitt allergisk mot katt. Dessuten er det snart april. Og jeg gleder meg fryktelig til vår.

stjerne og måne

Disse to er et vakkert par. De lyser der oppe og minner meg på at det som skjer her nede egentlig ikke har så stor betydning i helheten. Perspektiv, fred, enhet, trygghet, ro. Jeg trekker det inn og lar det få være der.

loving merry-go-rounds

Heldigvis blir man aldri for gammel til å leke. Jeg har fått påpakning fra min eldste at jeg har blitt litt treg og pysete. Han holdt på å le seg skakk over moras frykt for lårhalsbrudd her forleden dag. Lårhals liksom!!?? Artig ord. For gamle damer over trettifem. He he, neida, jeg er fryktløs, bare vent og se til jeg kaster meg ut i sjøen i juni, til jeg hopper i skihoppet i mars, til jeg stuper fra tremetern i Pirbadet, til jeg beiner over isen på Storvatnet, til jeg står tre meter opp i stigen, til jeg tar Pariserhjulet med Abel, til jeg kjører trondheim-oslo alene, til jeg..... Herregud, lista har på mystisk vis blitt uendelig. Jeg var jo uredd før, hva har skjedd?

hvor går vi så?

Er det ikke bra at vi ikke vet hvor vi går? Er det bedre å ha et spor å forholde seg til? Å gå en allerede opptråkket løype er ikke noe for meg. Jeg går helst den veien som ikke er en vei. For hva er så vitsen? Jeg gidder ikke å gå igjennom livet som en programert plastfigur. Jeg gidder ikke ha meninger som allerede har blitt bestemt for meg. Ikke det at ikke det er utfordrende i seg selv. For alt er så allerede programert i oss at vi ikke engang gjenkjenner at det er det. Derfor vil jeg tråkke utenfor løypa, spørre meg selv, hva som virkelig er sant.

life sees you the way you see life

brukbar brukbar

Vi har nå vært på nyflytta Brukbar flere ganger. Det er veldig stilige lokaler og en kul atmosfære. MEN, det er en ting som gjør plassen håpløs: Musikken! Fy f........ Jeg er så møkka lei av techno-drum-n-basse-rave-skit-musikk!!! Hvorfor kan de ikke innimellom spille musikk man ikke trenger å være dritings for å gidde å danse til? Ja, jeg er en evig dansesøkende utgåer. Jeg trenger dansen for å føle at kvelden har vært maksimal. Det er ikke overdrevent stort utvalg av utesteder i denne byen, derfor er det bare så synd at musikken på Brukbar er så snever! Blæ....

lenge leve homeopatien

Falk fikk betennelse i bindeleddet mellom kragebeinet og brystbeinet. Vi trodde det var brudd og hastet til lege. Der møtte vi vår hyggelige, men alltid stressa lege. Etter to minutter var vi på vei ut av kontoret med resept på en salve. Til alt hell støtte jeg på en homeopat på apoteket og fikk time hos han følgende dag. Han foretok en grundig undersøkelse av gutten og kom frem til et middel vi kunne prøve. Og gjett om det virket. For hver medisinering ble han bertaktelig bedre og kunne slutte med medisinen etter bare et par dager! Jeg er så glad for at det løste seg på en fin måte.
Da Abel var tre-fire år gammel oppdaget vi at han hadde redusert hørsel. Vi dro til lege og spesialist. Løsningen deres var å sette inn et dren i øret. Jeg møtte tilfeldigvis en homeopat som overtalte meg å komme til henne i stedet. Det gjorde vi og for et lykketreff! Medisinen han fikk var utrolig effektiv og etter kort tid ble hørselen helt bra igjen. Homeopaten mente hørselsproblemene skyldtes en vaksine han fikk som baby. Det fikk meg til å undersøke vaksinering nærmere og det igjen har fått meg til å bli svært kritisk til vaksinering av små barn.

Jeg er så glad for å ha funnet en flink homeopat her i byen, det var bare det jeg ville si egentlig....

rise and shine

Jeg skal kjøpe ny mobiltelefon og det skal være en som har et kamera som virker innendørs såvel som utendørs. Den skal også ha ordliste med minne. Videre ønsker jeg også ekte taster og ikke bare flater som man presser på. Den skal ihvertfall ikke være av merket Samsung. Nei, det skal være en nett og pålitelig Nokia. Ja, det skal det. Og den skal ha lav stråling og fin farge og artige ringetoner og god form og...og...... Vel her er et bilde fra i morrest da jeg gikk til jobb og ikke tenkte så mye på mobilbytte.

svunnen tid

Slektsgranskning er en interessant greie. Det er spennende og merkelig på samme tid. Man leser om forfedre og får et lite glimt av hva de har foretatt seg i løpet av et helt liv. Det føles nært på ett vis og samtidig veldig fjernt. Det er litt vemodig å lese om en persons fødsel i 1899 og neste gang navnet nevnes er ved hans død. Fødsel - død - fødsel - død - fødsel......osv osv. Det er alt som er igjen etter en person. Informasjon om fødsel og død. Ingenting om det som er imellom. Det er rart at livet som man opplever så sterkt her og nå reduseres til to årstall og et navn i løpet av hundre år. Vel, ettersom alt er og ikke var, spiller det ikke så stor rolle. Her er ihvertfall et bilde av min nydelige mamma da hun var noen år gammel.

the quietness within

Kan man være stressa uten at man vet at man er det? Det hjelper ikke at man har det rolig dersom man ikke kan ta den roen inn over seg. Tar man seg nok tid utenfor sitt eget system, eller holder man seg helst innenfor sitt eget vante mønster? Det er ikke lett å se det, og enda vanskeligere å gjøre noe med det, men det første steget er alltid bevisstgjøring. Å finne roen er å være roen. Slå sammen fortid og fremtid til ett punkt; nåtid. Det er i øyeblikket kraften finnes. Den som gir og ikke tar. Her kan man alltid hvile og alltid ha det bra.

bursdagssesongen har begynt!

Da er det i gang. Det store bursdagskjøret. Nesten alle i familien fyller år på sommeren. Det er fint å feire.

Hva feires, ett år eldre? Hva betyr det? Man er det man er og det kan vel ikke formes i et tall. Vi burde feire hvert øyeblikk i så fall. Jeg kan ikke se at hverken fortiden eller fremtiden finnes. Det er uansett en illusjon. Det eneste som er er øyeblikket nå. Jeg vil feire livet og livet det er i meg nå, ikke i går eller i morra. Vi feirer fødselsdager, men gråter etterhvert for hvert år eldre. Hvorfor? Hva er vel tid annet enn en måleenhet for noe som egentlig ikke er målbart....?

Vi feirer bursdager vi òg. Med gaver og kaker og sang. Det er superfint. Hele familien samles og alle er glade. Sånn er det bare. Og det er greit det så lenge man ikke glemmer å feire livet her og nå.