hvor går vi så?

Er det ikke bra at vi ikke vet hvor vi går? Er det bedre å ha et spor å forholde seg til? Å gå en allerede opptråkket løype er ikke noe for meg. Jeg går helst den veien som ikke er en vei. For hva er så vitsen? Jeg gidder ikke å gå igjennom livet som en programert plastfigur. Jeg gidder ikke ha meninger som allerede har blitt bestemt for meg. Ikke det at ikke det er utfordrende i seg selv. For alt er så allerede programert i oss at vi ikke engang gjenkjenner at det er det. Derfor vil jeg tråkke utenfor løypa, spørre meg selv, hva som virkelig er sant.