
Falk har brukket kragebeinet igjen. Han vet ikke hva som har skjedd, for han har ikke skadet seg såvidt han vet. Sist det skjedde var i vår, så det virker som om det kan være en svakhet et sted. Jeg skal ihvertfall proppe han med kalsium.

I dag hadde jeg den enormt store gleden av å ha selskap av nydelige Milla. Vi to jentene har kost oss alene hele morran og formiddagen. For en luksus! For det er få jenter som er så godt selskap som Milla. Hun er glad og blid hele dagen lang. Danser der det er musikk og synger gjerne en strofe rett som det er. Hun hviner av fryd når hun skal kjøre rulletrapp og setter stor pris på en liten is. Hun kler seg gjerne ut på klesbutikk, men føler ikke behov for å ha noe. Kjøpe gave til lillesøster synes hun er viktigere. Det er ikke så rart at hun er som hun er når mamman og pappan er så fine mennesker. Det hersker harmoni og kjærlig ro i hjemmet. Mamma Wanja har den fine bloggen summasumarum.blogspot.com........ :)
Det er litt rart, men stort sett alle portretter jeg lager blir selvportrett. Det er nok fordi de spontant blir til. Jeg legger ingen store planer eller skisserer først. Jeg bare begynner i en ende og slutter når det føles riktig. Orker ikke noe annet. Jeg blir fort lei og dersom jeg skulle laget mange skisser først, ville jeg vært lei av bildet før det var malt....og da hadde det ikke blitt noe av det.
Slektsgranskning er en interessant greie. Det er spennende og merkelig på samme tid. Man leser om forfedre og får et lite glimt av hva de har foretatt seg i løpet av et helt liv. Det føles nært på ett vis og samtidig veldig fjernt. Det er litt vemodig å lese om en persons fødsel i 1899 og neste gang navnet nevnes er ved hans død. Fødsel - død - fødsel - død - fødsel......osv osv. Det er alt som er igjen etter en person. Informasjon om fødsel og død. Ingenting om det som er imellom. Det er rart at livet som man opplever så sterkt her og nå reduseres til to årstall og et navn i løpet av hundre år. Vel, ettersom alt er og ikke var, spiller det ikke så stor rolle. Her er ihvertfall et bilde av min nydelige mamma da hun var noen år gammel.
Kan man være stressa uten at man vet at man er det? Det hjelper ikke at man har det rolig dersom man ikke kan ta den roen inn over seg. Tar man seg nok tid utenfor sitt eget system, eller holder man seg helst innenfor sitt eget vante mønster? Det er ikke lett å se det, og enda vanskeligere å gjøre noe med det, men det første steget er alltid bevisstgjøring. Å finne roen er å være roen. Slå sammen fortid og fremtid til ett punkt; nåtid. Det er i øyeblikket kraften finnes. Den som gir og ikke tar. Her kan man alltid hvile og alltid ha det bra.
Jeg er sulten. Jeg lengter etter dette sushimåltidet som vi inntok i august en gang. Vil ha, vil ha. Den eneste sushirestauranten i byen som er verdt et besøk ligger rett ved Ravnkloa og serverer alltid god mat. Kanskje vi må ta en tur innom i løpet av helga... Synd at det er så dyrt. Da vi bodde i Stockholm gikk vi ofte og spiste sushi i lunsjen for litt over en femtilapp. Her ender man ofte opp i tusenlappkategorien, drikke inkludert...
Milo havner stadig i slåsskamp til tross for at han er kasterert. De klarte nok ikke å fjerne alt av baller, for han markerer og striler fremdeles. Vi måtte til dyrleen forleden dag og skjære opp en verkebyll på kinnet. Kattebitt har nemlig den egenskapen at de over tid utvikler betente kanaler under huden. Det kan virke som om det ikke er noe sår, men under overflata ulmer det og plutselig en dag ser hodet dobbelt så tjukt ut... Ikke særlig gøy for stakkar Milo. Nim har bedre kattevett ettersom han spurter rett hjem ved synet av en truende hannkatt..

Jeg blir aldri lei av å klage på håret mitt. Blir aldri helt fornøyd. Den fargen er finere enn den. Lugg, ikke lugg. Langt, frisyre. Ettersom jeg er så ubestemt lar jeg saken ligge og prøver heller å være kreativ med det jeg har. Fletter er jo i vinden for tida og jeg leker med ulike former, som kan sees på disse høyoppløselige bildene fra min vidunderlige mobil. Vips, så er kjedelig blond sideskill omgjort til moderne middelalderkreasjon. Fantastico!
Iso er alltid på jakt etter pinner. Jo større, desto bedre. Og ikke tro at han gir opp selv om en trestamme ramler i vannet! Nei, da hopper han bare etter og gir seg ikke før han får halt den inn på land. Og dersom noe havner under vannoverflata, dukker han like så godt etter det. Iso liker å dukke i badekaret også han. Etter baller og annet morsomt.